Urettferdighet, engasjement og gullfiskloven

Lokalavisa vår er en ekte lokalavis; med koselige bilder av slekt og venner, skrivefeil, fokus på lokale saker og leserinnlegg. Det er helt ufattelig hva som engasjerer folk i denne byen. Jeg slutter aldri å undre meg over privatpersoners engasjementsnivå, og bredde. Det kommer nye saker hele tiden som vekker en forrykende interesse. De to siste eksemplene er legen som mistet retten til å praktisere og museet som blir styrt av en ung fremadstormende mann. I begge sakene er det voldsomme personlige og emosjonelle ytringer. Andre «ikke parter i saken» vet best hvordan man løser de aktuelle problemene. Det er et engasjement som tar uante høyder og mange mister hodet, og andre rister på hodet. Det som er svært interessant er at det er mye de samme navna som gjentar seg i leserinnleggene. En neve eldre hortensere har opphevet seg selv til byens talerør og snakker for «alle». Her går man til avisa med alle urettferdigheter! Da bør det bli orden på sakene!

Hva er det som gjør at noen engasjerer seg så voldsomt i sak etter sak? For mye fritid? Hva om disse menneskene hadde engasjert seg i saker som virkelig har noen betydning? Ville færre barn sultet? Ville vi ha mindre vold i samfunnet? Jeg bare spør, troverdigheten til disse menneskene ville i hvert fall ha blitt anselig bedre. 

Jeg lurer IKKE på hvorfor det blir krig i verden og hvorfor barn sulter når jeg har lokalavisa i hendene. I journalistyrket har man et uttrykk som heter «Gullfiskloven». Kort fortalt er sinnsstemningen den samme for oss i Norge når en million kinesere sulter i hjel, som når gullfisken dør i vårt eget akvarium (Wikipedia).

Reklamer